Så er nok en uke og helg straks over. En helg som gjerne kunna vært dobbel så lang for min del. Det er høst, så inn i margen høst. Men skal ikke klage, for temperaturen er ikke så ille. Jeg måtte ut en tur, ned til veien for noe. I farten så jeg ikke genseren min, så jeg gikk ut i bare korterma. Og det var helt greit, ikke for kaldt. Men likevel best med litt tykkere klær nå.
Jeg har satt ned noen planter og noen løk. Endelig fikk jeg satt dette ned. Så da er det bare å vente på våren.
Men først kommer jula. Her i huset har det vært spekulert på hvordan jula ville bli i år, og nå begynner den å falle på plass. Et par personer er jeg fortsatt litt usikker på, men vi blir nok en liten gjeng. Og det syns jeg er koselig.
I helga var bare yngste hjemme. Vi hadde et par fine dager. Hun kom ikke hjem før lørdagen. Da endte vi opp med å kjøpe garn til et strikketøy til henne. Så på lørdagskvelden, da vi kom hjem fra foreldra mine, tente vi opp i ovnen og satt der og strikka begge to.
Det er skikkelig godt og klare å strikke igjen. Ha såpass ro og konsentrasjon.
Slik til vanlig veit en ikke at en er i en brytningstid før etterpå, men jeg tror jeg er i en slik tid nå. Det er klart at til likt med at en blir mor for første gang og plutselig ikke eier tida si sjøl, legger en godt merke til at siste er flyttet ut av den vanlige hverdagen, det blir en annen oversikt over dagene. I tillegg tenker en tanker, for det er en ny periode.
Hva innebærer den?
Det er nesten som en ser på verden gjennom et ruglete vindu. Plutselig er mulighetene uendelig, i tillegg er mulighetene begrensa.
Litt rart dette......at en har blitt så fryktelig voksen og så at en har tid til å tenke på at en er blitt det. Men likevel er en både den jentungen som hadde det så travelt at hårsløya løsna opp og håret løste seg fra fletta det var samla i, for føttene sprang i full fart bortover markene slik at blodsmaken sto i munnen. -Eller som en ufri tenåring som spekulerte om ansiktet hadde blitt lilla og at det var derfor folk så på en. -Eller som den unge dama som følte seg verdensvant og annerledes enn de fleste, og syntes det var en god følelse. -Eller den dama som plutselig hadde en barnevogn å trille på og som følte at hun lekte en leik. Alt dette og mye mer er fortsatt meg.
Jeg som har krympa ned til innestengte tanker, som leiter etter veien ut.
Inntil videre får en bare leve med utsikt gjennom ruglete vindu, være i brytningstida og vente til at veit mer.
Ingen tid varer evig.