Hvordan er det med rausheta vår? Jeg må stille spørsmålet til meg sjøl. Greier jeg å vise raushet til mine medmennesker? Jeg vil ikke prøve å besvare spørsmålet. Men en ting er sikkert, det er mye enklere å vise raushet om en får det. Får en plass gir en plass. Sitter noen og prøver å okkupere to seter i en full buss fører det til irritasjon og sure følelser, motsatt når det åpnes for å gi plass. Det er så enkelt å gjøre ting bedre tilsynelatende, .....men også så vanskelig.
"Så streng du ser ut," sa noen til meg her om dagen. Jeg fantes ikke streng inni meg, men jeg var konsentrert og tenkte overhodet ikke på at uttrykket mitt kunne tolkes som strengt. "Dem ser så sur ut," sier mi yngste, "enda jeg smilte og hilste." Men er det samsvar med det utvendige uttrykket vårt, og slik vi føler inni oss?
Og er vi skikkelig lei oss vil de som ikke kjenner oss så godt med stor sannsynlighet skygge unna. "Elsk meg mest når jeg fortjenter det minst."
Det er så lett å tro en skjønner så mye. Men dess mindre en veit, desto lettere er det å tro en veit. -At en veit fryktelig mye om dem en ikke kjenner, veit mye som er negativt -.
Slik som en jeg kjente som syntes homser var fæle mennesker. Nå hadde det seg slik at vedkommende kjente en homse, men han gjaldt ikke for han var trivelig..........
Og hvor blir rausheta av?
En orker ikke å vise raushet til noen en ikke kjenner og som en tror masse lite sympatisk om. "En skal ikke dømme," sa morfar min, "fordi en veit ikke hvordan folk har det inni seg."
Morfar min hadde helt rett. Jeg veit ikke hvordan folk har det inni seg.
Men det er lett og glemme. Det er ikke lett å vise raushet om noen sårer en. Det å forstå er ikke lett. Det er lettere å vise raushet når en forstår. Men det som er godt og en trøst og i tillegg skikkelig bra er at en har lov til å lære. Hele livet har en fått disponert til å lære.
Er ikke det bra?
Så kanskje en skal øve seg på å være raus.......også mot seg sjøl...... Fordi det er så mye lettere å være raus når en får raushet.
Ha en riktig god natt.
