Dagene er i stadig bevegelse. Omtrentlig en uke siden sist jeg skreiv. Den største grunnen til denne inaktiviteten var at den tilmålte plassen her var full og jeg måtte bestemme meg hvordan jeg skulle gjøre det. Nå er bestemmelsen tatt og jeg skriver lystig videre.
I går tror jeg at jeg nesten hadde den mest fantastiske dagen denne sommeren.
Hva som skjedde?
Ingenting.
Men det å våkne til varm sol, blå himmel og lørdag. Begge jentene hjemme og dagen som lå uendelig foran var fantastisk. Vi hadde etter hvert noen planer som ikke fikk fotfeste. Men dagen hadde RO. Ikke i den forstand at ingenting ble gjort, fikk både plukka bær og slått plen. Ja, jeg skreiv "slått plen". Ikke alt, laaaangt i fra. Men jeg har oppnådd en slags forståelse av kantklipperen. Og jeg har brukt den. Brukt den slik at kroppen min reagerer med stort ubehag, både sår rygg og fingrer som har sandfølelse lenge etterpå. Men det er likevel så godt å se forandringa. Så lørdagen var god.
I dag er nok en dag med sol. Litt mer høstlig denne dagen, temperaturen er lavere enn i går. Inn i stua har det flydd en hæreskare av fluer som bomper rundt oppunder taket. De venter bare på at det skal bli kaldere for så å krype inn under listverk og andre sprekker. Æsj. Dette skal jeg prøve å avverge.
Men vi er i gang. I gang med veien mot alvor og høst. Og jeg, jeg må bare til å ta meg sammen. Legge planer for å få opp forma, men akkurat det har jeg ikke lyst til å skrive om her og nå.
Ha en riktig fin søndag.
Avslutter med et bilde jeg tok sist søndag på tur for å hente midterste fra hurtigbåten. Der på smale veier oppdager jeg at jeg har med meg en blindpassasjer. Han sitter der på setet ved siden av meg......eller rettere sakt; hang over setet. Og jeg innser at denne fobien er godt plassert tilbake i ungdommen. Den fikk være med i bilen de 20. minuttene turen tok. Da var det rett ut. Men han skal ha stor skryt edderkoppen, over at han hang rolig i denne posituren hele veien.
