Til alle tider har vi hatt tida. Vi har den. Som en bred elv tar den med alt i sin vei. I en krafrig umerkelig strøm kan en ikke gjøre motstand.
Tid.
Noe som var i går. Noe som er i dag. Noe som er til en hver tid i biter. Biter i en strøm.
I dag har jeg foretatt en tidsreise til en annen del av livet mitt. En annen periode. Fint, merkelig og slitsomt. Møte fortida i nåtidas reise. Et gap mellom det som er lenge siden og det som føles som i går. Snakke med folk og føle nærhet samtidig som det er avstand av tid. Tid likt mange år.
Den siste tida har jeg vært med på feiring av tid. Feiring av år. Til sammen et hundrede og førti. Det er mange år og mye tid.
Tid er rart. Den vises mer utenpå enn den føles inni.
Å vandre over tidens dørstokk er et langt skritt. Et langt, men også kort.
Lenge befant åtti tallet seg i gårsdagen. Ungdommen som jeg fikk lov å leve lenge i var bare bakom den døra til gårsdagen. Så kom nittitallet, en vag følelse av at trender var i skifte men mest fyllt av en ny tilværelse og store forandringer. Så bikka vi et nytt millennium og jeg hadde vent meg til forandriga. Trender var noe som hørte fortida til. Livet fortsatte med å inneholde forandring og gjøre valg, det ble en vane. Det var så mange valg og så mange forandringer at til slutt var det nesten ikke plass til mer.
I dag seiler jeg på et nytt tiår. Et tiår som inneholder et halvt århundre. Egentlig hysterisk morsomt og helt greit. Satt her en dag og så på folk som hadde foretatt den samme reisa og tenkte at dette er forbausende greit. Det er forbaska greit og ha kommet hit. Elementær regning og kunnskap om liv er at mye er ferdig. Så på linjer og forfall og tenkte at slik er det og det er godt. Vakkert. For livet er like helt og bedre fra mitt utsynspunkt av det, bedre enn på mange tiår. Til tross for alt som er ferdig, for alt som er levd, for alt som er passert. For ennå er det mye igjen.
Kanskje....
For slikt veit en ingen ting om. Bakom ligger mye tid å forholde seg til, mye er glemt og noe er gjemt, mye er fint, noe er trist og alt har ført med seg kunnskap på sitt vis. Dette som heter minner. Framom ligger alt en ikke veit og som er fantastisk på grunn av det.
Men det vi har er tida som heter Nå, hele tida nå. Den som filtrerer gjennom oss hvert sekund er Nå. Det er den som gjelder, det er den som vi skaper inntrykka i. Det er den som gir oss bildene fra fortida og skaper fundamentet for framtida.
Akkurat NÅ -!
Hele tida nå. Vi holder alt i hånda vår hele tiden, vi holder det i hånda nå.
Livet.
For vi skaper alt NÅ.
Hele tida.
Noe så fint, noe så skjørt og noe så fantastisk og noe så dramatisk.
Skap det vakkert for din skyld og alle andres.
Lykke til på den reisa for deg, meg og alle-.
